Vi her i nord vet at dele du ditt, om det er stort eller lite,  får du igjen en større profitt enn du på forhånd kan vite.

Slutter du deg til sånn poesi, og syng det sammen med flere, da først har livet en markedsverdi som du kan profilere. (Ola Bremnes)

Noe av det første jeg lærte av Jan (Pedersen), var at ballen skulle «deles» mellom oss på det blå laget. Pasningene skulle holde oss sammen og var selve grunnmuren i spillet. Jeg husker fortsatt hans formaninger: «- Adresse på pasningen, Alf-Kondrad». Jeg lærte meg det - etter hvert.

Mitt 51 år lange forhold til bydelen og klubben startet egentlig mye tidligere.

Barndomshjemmet mitt lå i Bjerkengvegen. Jeg er så heldig å være sønn av en fisker fra Finnmark og mor fra en av våre OBOS-motstandere neste år, Florø. I oppveksten var de alltid til stede. Ikke nødvendigvis at de «løp ned» treningene og kampene med sin tilstedeværelse, slik vi foreldre i dag gjør, men – det var alltid noen hjemme. Og, ikke minst, de var svært opptatt av hvordan jeg hadde det. God omsorg kalles det.

Jeg er lillebror til tre fantastiske søstre. Ann-Kristin som er yngst, ble fort oppdaget av en av Dalens rockegutter, slik mange spesielt flotte jenter blir. Bjørnar spilte i band. Dessuten hadde han sertifikat og kjørte Pickup. Gunn som er nummer to i rekken (ingen rangering her, men som dere forstår er hun nest eldst) begynte på realskolen i byen. Typisk nok, så snart en lys, pen og snill jente fra Tromsdalen «tar turen» over brua, går det ikke mange sekundene før byguttene slår til. I flokk. Geir var den heldigste. Så til Turid. Familiens elegante «midbanespiller». Som den naturligste del i verden: Stein Harald spilte på TUIL og var «første i alt». Selvsagt ble det de to. Allerede da var det noe helt spesielt med TUIL-guttene…

Ung og ivrig Alf Konrad

Jeg var ikke gamle karen før jeg ble en naturlig del av de som så hjemmekampene på TIFen, eller var med TUIL-bussen og kamper i TITO-serien. Furuflaten, Nordreisa, Skøelv...

Så vokste jeg til. Jeg likte å trene. Jeg likte garderoben. Jeg likte kameratskapet. Jeg likte tvilen og trua om den neste kampen. Etter hvert fikk også jeg langt lyst hår – i noen år. Herre min hatt for en tid.

Jeg var ikke noe stort såkalt fotballtalent. Ikke ble jeg tatt ut på kretslaget og drømmen om England ble mer og mer bare med drømmen. Men, jeg fikk være med og utviklet meg sent. Også fotballmessig…

Mine første usikre dansetrinn ble som mange andre tromsdalsgutter tatt på Bellevue. Søndagskveldene var svære greier. «Min første kjærlighet» av Jahn Teigen og lange sjenerte blikk på HENNE. Diskoen var superpopulær. Lang kø for å komme inn, hver bidige gang. Jeg kan fortsatt kjenne hormonene løpe løpsk. Men, jeg misset aldri «Sportsrevyen» som startet nøyaktig 21.15 på NRK. Revyen ga alltid energi til en ny og aktiv uke.

Det å oppleve å høre til, bli sett og verdsatt. Fantastisk. Jeg var også plassert på «benken» med ujevne mellomrom. Ja, jeg opplevde til og med i en ikke uviktig A-kamp å bli byttet både inn og ut. I samme kamp. Det var god læring. Det er jo det som er lagspill – å fylle ulike roller til ulike tider. Uansett, mine trenere; Jan, Levi, Stein Harald, Bjørn A, Bjørn R, Lars Ole og Ragnar, hadde alle den samme fantastiske forståelsen og evnen. Ja, Bitten hadde den også. Hun hadde ansvaret for diskoen på Bellevue. De forsto at vi alle var viktig. De evnet å formidle det til oss på en forståelig måte. De ga oss opplevelsen av «det é hær vi høre tell». Tusen takk.

Etter hvert har min gode venn, Morten – selve kontinuiteten og hjørnesteinen i puslespillet rundt TUIL Arena og campingen, vist veg, og sammen med «en hel haug» med flotte «Tromsdalinger», utviklet gamle Bellevue og TIFen til en perle i Tromsdalen. Nærmere «hjem» går det ikke an å komme.

Min siste kamp for TUIL, sammen med guttene mine Mads og Jakob.

Jeg har vært med å rykke opp etter avgjørende scoring i det 119 minutt og jeg har vært med å rykke ned på en lutfattig målforskjell. Hysterisk glede. Bunnløs fortvilelse. Slike minner sammen med gode venner er ubetalelige. Å være en del av TUIL er aldri kjedelig.Jeg har vært med å rykke opp etter avgjørende scoring i det 119 minutt og jeg har vært med å rykke ned på en lutfattig målforskjell. Hysterisk glede. Bunnløs fortvilelse. Slike minner sammen med gode venner er ubetalelige. Å være en del av TUIL er aldri kjedelig.

Min siste TUIL-kamp spilte jeg sammen med mine to sønner, Mads og Jakob – en fin høstdag nå i 2016. DET var STORT. Vårt samspill på midtbanen var vidunderlig. Vi utfylte hverandre perfekt, noe som alle gode midtbaner gjør. Veggspillet, gjennombruddspasningen og returløpet. De tingene tok guttene seg av. Jeg konsentrerte meg om at det er bedre å stå rett enn å løpe feil.

Derfor, som min venn Skjalg Andreassen så flott har beskrevet livet i og rundt en fotballklubb (og bydel):

Alltid en forrige gang og alltid en neste gang. Forrige triumf - neste triumf.
Spillere forsvinner - nye overtar. Bare laget er det samme.
Laget som en gang var et mesterlag. Laget som en gang skal bli et mesterlag.

Fotballhistorie, gamle resultater, statistikk, tall og kolonner.
Dette er fotballen i et nøtteskall. Minner fra fortiden. Håp for framtiden.
Spenning i mellomtiden.